Skrivekafe – et lysglimt i koronahverdagen!

Vi trenger vel alle et lysglimt i koronahverdagen, så er du en forfatter vil jeg anbefale å bli med på en skrivekafe!

Da den nye hverdagen begynte følte jeg meg litt fortapt. Jeg har det bedre enn mange andre, jeg kan gå ut, har penger og jeg har et par stykker jeg kan gå tur med om vi holder litt avstand fra hverandre. Men alt føltes likevel så surrealistisk, og slik var det nok for mange. Jeg hadde null struktur på dagene og ingen plass å dra, og det tæret på. Så da min forfattervenninne Sarah tipset meg om at en hun viste om gjennom Twitter skulle åpne en skrivekafe gjennom Zoom ble jeg nysgjerrig. Men jeg var også nervøs. For vi måtte nemlig snakke engelsk for å være med der, og er det noe jeg føler på så er det at min engelske uttale er elendig. Men Sarah pushet meg, fordi hun gjerne ville ha meg med der, og jeg valgte til slutt å bli med.

Vi møtte opp, begge to avtalte på forhånd at vi skulle sminke oss for å føle oss mer komfortabel, og var rimelig nervøse. Men folk der var hyggelige og det var lite å være redd for. Skrivekafeen ble ledet av Sebastian som kommer fra Polen og som nå bor i Tyskland, en hyggelig fyr med masse rart å fortelle om. Ellers har det vært litt forskjellige folk innom, både fra USA, Indonesia, Belgia, Irland, Sverige og med meg – Norge. Vi har nå holdt på hver ukedag de to siste månedene, og det hjelper på å gjøre dagen mer strukturert.

Jeg har skrevet utrolig mye på boken min de to siste månedene, og nå bruker jeg skrivekafeen til å jobbe med bacheloroppgaven min, og det hjelper meg å holde meg fokusert, for når vi skal skrive da skriver vi! Skrivekafeen er bygget opp slik at vi snakker i fem minutt, også skriver vi i 25 minutt, før vi snakker igjen i 5 minutt. Og slik går timene til vi føler vi er ferdige eller trenger å gjøre noe annet. Det er så utrolig motiverende og koselig. For dagene får ikke bare en struktur, men også en mening. Jeg må stå opp åtte hver morgen, sminke meg og gjøre meg selv litt presentabel, og når skrivekafeen er over vet jeg at jeg har matpause og eventuelt treningspause, før jeg fortsetter å jobbe med oppgaven. Det blir som en slags arbeidsdag, bare at det ikke er et slit å gjøre det man skal – fordi man gjør det sammen med andre.

Når samboeren min var ute på båt var skrivekafeen en av få plasser jeg fikk noe sosialliv, og det holdt meg nogenlunde psykisk frisk. For jeg sliter med depresjon og angst, og det å være alene i en måned er ikke helt sunt for meg. Isolasjon hjelper ikke på psyken for å si det sånn! Men ved hjelp av skrivekafeen, strukturen i hverdagen, og noen turer og tebesøk i hagen med naboen, kom jeg meg gjennom den verste biten.

Skrivekafeen er mitt lyspunkt i koronahverdagen rett og slett!