Mitt hat-elsk-forhold til lydbøker

Jeg har tidligere skrevet om hvordan lydbøker kan hjelpe deg å lese mer (https://hildehogsnes.no/2020/09/23/hvordan-lese-mer/), men jeg har et litt hat-elsk forhold til lydbøker. Lydbøker kan nemlig være vanskelig å lære seg å like. Her kommer jeg til å se litt på de positive og negative sidene med lydbøker.

Først og fremst må jeg si at lydbøker kan være geniale. Siden jeg har tennisalbuer (jeg vet jeg nevner det litt for ofte) så kan jeg få vondt i armene av å holde bøker for lenge, og da hjelper lydbøker meg å lese mer. Det er genialt for de som har slike problem som meg, eller som er blind for eksempel. Jeg kjenner en gammel dame som nesten ikke ser lengre, og hun har en løpende avtale med en bibliotekar som fjernlåner flere lydbøker til henne i uken, og det gir henne mye glede. Lydbøker kan også gjøre kjedelige oppgaver litt mer morsomt, slik som vasking, rydding av kjøkken og busskjøring, for da får du fokusen din andre plasser og oppgavene går fortere unna!

Men jeg har også noen problemer med lydbøker. Det er nemlig kritisk at man liker stemmen på den som leser inn boken, og gjør man ikke det så vil ikke boken falle like mye i smak. I apper som Storytell kan man bestemme hastigheten på stemmen, og det hjelper litt, men om personen leser på en irriterende måte vil du selv bli irritert.

Jeg kan ta frem et eksempel fra egen lesing. Jeg hørte på en gammel sci-fi-bok, og stemmen på personen var ganske grei. Problemet var at det var en god del utenlandske ord og fraser i boken, og hver gang personen kom til noe som ikke var engelsk eller norsk sakket personen ned litt og leste det mye saktere enn resten, som om hun prøvde seg fram. Og det var irriterende, for jeg følte at personen burde ha lært seg uttalen før innspillingen. Eller prøvd flere ganger så det ble bedre flyt over det. Det ble så ujevnt et par ganger at hadde ikke boken vært såpass interessant så hadde jeg gitt opp. I en annen bok jeg hørte på lagde personen stemmer for de ulike karakterene, og det irriterte meg også. En mørk mannstemme som prøvde å etterligne en jentunge var litt.. merkelig! Og bare så det er sagt, jeg likte stemmen hans og har hørt flere lydbøker hvor han leser senere. Men når han lagde stemme til kvinner og jenter følte jeg at det hadde vært bedre om han hadde lest det som seg selv isteden. Men smak og behag.

Det blir som et ekstra hinder man må over for å like boken, som om det blir en ekstra hinne mellom deg og boken.

Men jeg føler de positive sidene veier opp for de positive, finner du en god bok som har en innleser du ikke liker, så skriv ned boken og les den selv. Og kanskje blir du vant til innleseren etterhvert? Det skjedde iallefall med meg og den mannlige innleseren som lagde stemmer, siden boken var veldig lang men også veldig spennende.

Det er vanskelig å begynne å like lydbøker, men om man gir det en sjanse finner man mye bra å høre på mens man tar oppvasken! Og det er jo kjekt!