«Du må lide for å bli en god forfatter»

Innimellom får jeg høre at du må lide for å bli en god forfatter. At de beste forfatterne skrev mesterverk når de var på sitt laveste. Sult, depresjon og sykdom er tydeligvis det som skal til for å skrive bra. Og det virker som om noen forfatterspirer tror på dette, og nærmest prøver sitt beste å holde seg selv nede «for å skrive bedre». Alle har vel hørt om den såkalte Starving Artist? Men jeg må ærlig talt si at dette er ren bullshit!

Å skrive en bok er en stor jobb, og det er mye man må lære seg og øve seg på. Å sitte sulten og deprimert hjelper sjeldent på skrivelysten eller fokusen.

Selv sliter jeg med kronisk depresjon, og jeg kan ikke si at det gjør meg til en bedre forfatter, det er mer enda et hinder jeg må over for å faktisk skrive det jeg vil. Noen dager er slik at jeg ønsker å skrive, men hjernen min vil ikke fordi den heller vil føle seg trist og setter opp sperringer for alt det kreative. Hvordan i alle dager gjør det meg til en bedre forfatter?

Kanskje noen blander dette med å slite med å ha opplevd ting. For å oppleve gjør oss til bedre forfattere. Det er kanskje enklere å beskrive depresjon og lidelse hvis man har vært der selv? Men det er jo logisk. Om du har vært i nærheten av en hest og ridd litt, så er det jo enklere å beskrive en hest og riding?

Men når du sitter midt oppi lidelsen, tviler jeg sterkt på at du skriver ditt beste, eller at du faktisk får til å skrive stort!

Så dette er noe vi kanskje ikke skal skrede så hardt etter?

Kanskje heller ta vare på oss selv og ha det gøy med skrivingen?

Bare en tanke.